Hva skjer med oljen i den grønne omstillingen?

Hva skjer med oljen i den grønne omstillingen?

Norges utvinning av fossile energikilder, og hvordan vi skal bli mindre avhengige av denne inntektskilden i fremtiden slik at vi får til en grønn omstilling, er et av de underliggende temaene til konferansen 20. april.

Oljedirektoratet jobber idag med å kartlegge områder i Barentshavet som store deler av året er dekket av tett sjøis. For meg virker dette som dårlig bruk av statlige ressurser. I 2017 ble hele 78 prosent av letekostnadene og 88 prosent av utgifter ved investeringer på sokkelen dekket av staten. I dag er det ikke tillatt å drive petroleumsvirksomhet i de områdene som nå utredes, så hvorfor skal man kartlegge hvor mye olje som potensielt finnes her? Ifølge Olje- og energiminister Tina Bru er formålet at man skal vite hvor store verdier den norske stat eier, men så lenge disse ressursene blir liggende under bakken, har de da egentlig en reell verdi? Dette er et sterkt tegn på at man bør stille spørsmål ved denne utredningen.

En heftig debatt foregår også rundt plassering av iskantsonen, hvor FrP ønsker å flytte den lengre nord, mens SV, Rødt, MDG, KrF og Venstre ønsker å flytte den lengre sør. Høyre, Ap og Sp har tatt på seg rollen som wild cards, og har enda ikke bestemt seg. Så hva skjer dersom iskantsonen flyttes lengre nord, og utredningen til oljedirektoratet viser tegn på petroleumsressurser i disse områdene? Vil resultatet da være at nye store felt åpnes? Dette er et skummelt scenario hvor man ser på effektene av klimaendringer som en mulighet til å utvinne mer olje og gass, som igjen vil forsterke effektene av klimaendringene. Resultatet blir en selvforsterkende spiral. Om mulig er uttalelsen fra letedirektør i oljedirektoratet, Torgeir Stordal enda skumlere: “Hvis man ønsker å opprettholde olje- og gassproduksjon i Norge på lang sikt, er det naturlig at man kartlegger hele sokkelen og Barentshavet nord”. Når dette er oljedirektoratet sitt syn på oppgaven de har, er dette et tegn på at Torgeir Stordal og Tina Bru må sette seg ned og ta en samtale om hva formålet med utredningen er. Er motivasjonen fremtidig utvinning, eller bare å vite hva Norge eier, som Bru uttaler? Dersom det åpnes for nye felt på norsk sokkel i dag vil produksjonen sannsynligvis pågå i lang tid etter 2050. Utbygging tar tid, og når feltet først åpner kan det utvinningen pågå i flere tiår. Hvordan skal dette forenes med å være klimanøytral innen 2050, et mål det etterhvert har blir stor oppslutning rundt?

Disse blandede signalene er tydelige tegn på at vi på ingen måte er ferdige med å diskutere Norges fremtidige petroleumsvirksomhet, at posisjonen til iskantsonen enda er et kritisk tema, og at det fremdeles er behov for å samles for å finne løsninger på hvordan samfunnet skal omstille seg. Vi sees 20. april på “Vi må snakke om imorgen”- konferansen 2020!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *