Kjære venner

Hvis vi skal klare å snu skuten å komme oss ut klimakrisen må vi slutte å peke fingre. Vi må heller samarbeide om å finne løsninger. For klimakrisen skyldes ikke enkeltpersoner. Den skyldes ikke oljeindustrien. Og den skyldes ikke politikere.

Klimakrisen den skyldes et samfunnssystem, og en kultur som hver og en av oss er en del av. Dette gjør den vanskelig å forholde seg til. For selv om mine handlinger er uskyldige og enkle, dine er uskyldige og enkle, er summen katastrofal.

Samtidig er det naturlig for oss å tenke kortsiktig, fordi vi er en del av en kortsiktig kultur. Isteden for å se liv, ser vi ressurser. Istedenfor å se eksistensiell rikdom ser vi økonomisk fortjeneste. 

Denne innsikten, at et helt system og en hel kultur må forandres, har skapt maktesløshet. Som igjen har leder til splittelser og fiender. Fiender som den verdens ødeleggende oljeindustrien. De tiltaksløse politikerne. De griske kapitalistene. Og de fundamentale miljøvernere.

Problemet med dette er alle disse aktørene, de utgjør oss. Mennesket. Samfunnet og fellesskapet.

Den virkelige fienden, det er maktesløsheten. Følelsen av at vi befinner oss i et system som ikke kan endres. Et maskineri som fortsetter å spinne i samme retting for full kraft uansett hva vi gjør. Heldigvis er dette bare en tankefeil. For systemet det er vi. Samfunnet er deg og meg. Og makten til å skape endring, den er vår.

Det er her håpet ligger. Hvis det finnes vilje til forandring i meg. Hvis det finnes vilje til forandring i deg. Hvis det finnes vilje til forandring i alle som er her i dag. Kan den samme viljen finnes over alt. Det gjelder bare å samle den.

Derfor arrangerer vi i Om i Morgen denne konferansen. Og vi er her i dag fordi vi har en felles forståelse for at morgendagen, den er avhengig av de valgene vi tar i dag.

Vi har samlet oss for å dele kunnskap, inspirere til handling, og sammen finne veien fremover. Men hvis vi skal få det til, må vi være indre styrt. Heller enn å spille: Hvem er fienden, heller enn å krangle om hvem som har rett, heller enn å peke på hverandre, må vi diskutere: Hvilket samfunn ønsker vi oss? Hvordan kommer vi oss dit? Og hva er de langsiktige løsningene?

For de rammene som har gitt oss velferdssamfunnet, som vi nyter godt av i dag, ble en gang skapt av dem som våget å tenke ambisiøst og langsiktig. Det ble tatt beslutninger som ikke nødvendigvis ga umiddelbare resultater, men som over tid skapte varig positiv forandring. Disse verdiene må også ligge til grunn når vi nå skal dra samfunnet fremover i en ny retning. 

Da er det viktig at vi ikke går oss så langt bort i problemene at vi glemmer at samfunnsprosjektet er vårt felles ansvar. For det er bare vi i fellesskap som kan sikre et rettferdig og inkluderende samfunn. Et samfunn der vi unngår at de mest sårbare rammes hardest.

Det er bare vi som kan skape de løsningene som trengs. De løsningene som får oss ut av krisen.

Hittil har ordskiftet handlet mest om hvem som KAN eller BØR gjøre noe. Vi må nå snakke om HVORDAN vi SKAL gjøre det. Derfor trenger vi mer dialog, vi trenger partnerskap, og vi trenger samhold. På tvers av sektorer, politiske skillelinjer, land og samfunn.

Så kjære venner, i dag inviterer jeg alle dere til å delta aktivt. Til å dele deres erfaringer og ideer, og til å samarbeide om de utfordringene vi står overfor. På den måten kan vi bygge broene som knytter våre ulikheter sammen. For det er viktigste premisset for at vi skal klare å skape en samlet kraft mot en bedre morgendag.

Vi har alle sammen et ansvar – ikke bare for å forstå utfordringene, men for å bidra til løsningene. Enten det er gjennom politikk, teknologi, eller personlige valg, må vi alle gjøre vårt for å begrense klimaendringene.

Morgendagen den begynner nå - og den skal vi skape sammen.

Hjertelig velkommen til “Vi må snakke om i morgen” - konferansen!

- Marie Jacobsens åpningstale for klima- og energikonferansen “Vi må snakke om i morgen”, 17. september 2024